Jeg har altfor mange barn.
Altså, ikke barn i den tradisjonelle forstanden. Jeg mener idébarn og idèfostre.
Er rett og slett en skikkelig white trash mamma, for jeg har mange flere barn enn jeg har ressurser til å følge opp, og selvfølgelig er jeg alenemamma.
Samtidig kan jeg ikke la være å få idèbarn heller. Det er jo så lett å lage dem! Trenger knapt et ledig øyeblikk og en penn og papir, før de popper opp. Derfor myldrer det av barn hjemme hos meg.
Noen av dem har blitt ganske store, venter bare på litt finish før de kan gå selv.
Men før jeg kommer så langt, kommer det et nytt idébarn til verden og alle vet jo hvor mye oppfølging spedbarn krever. Så de andre barna må pent vente på den der siste finishen. Vente i skuffer og skap, i digitale og analoge mapper.
Vente og vente.
Derfor blir de aldri store nok heller til å få seg lønnet arbeid utenfor hjemmet.
Så da må mamma gjøre det. Forsøke å være 100% tilstede, trass i bekymringer over idébarna som er hjemme, kanskje river hverandre i fillebiter og krangler om hvem som er best. Noen overlever helt klart ikke å være så mye alene.
Nå har jeg begynt å lure på om jeg kanskje lider av Munchausen by proxy også.
For det virker nesten som jeg vil at de aldri skal bli klare. Er jo ikke sikkert jeg klarer å reparere dem, dersom de kommer hjem fulle av røde streker. Eller gi de tilbake troa på seg selv, om de får en blank avvisning.
For uansett om de er blitt unnfanget i dusjen, eller blitt født på en serviett, så er jeg glad i dem alle sammen. Vil ikke at de skal bli skuffet.
Og der ute er det jungelens lover og en masse, masse andre barn å sloss med som kanskje er bedre. Som kanskje er født fra ressurssterke foreldre med gode kontakter.
Derfor innbiller jeg barna mine at det er best å bli hjemme, hvert fall litt til. "Mamma skal si fra når forholdene er perfekte", altså når jeg er klar. Men det blir jeg ikke, så de blir gående hjemme. Kikker kanskje ut vinduene, peker og sier “dit kan vi kanskje dra en gang mamma”. Jeg nikker bifallende, mens jeg forsøker å lukke en full skuff og ignorere alle de tomme øynene som stirrer opp på meg. De som har ligget så lenge at jeg har glemt hva de heter, men som ikke jeg kan bli kvitt heller.
Denne teksten var også i fare for å bare bli stående ivrig med skoa på ved utgangsdøra, men bli holdt igjen med unnskyldningen “mammas nettside er ikke helt ferdig. Hvis jeg sender deg ut nå tror folk at du kommer fra et lurvehjem".
En veldig egoistisk, selvbevisst mamma.
Men akkurat denne nådde en slags trassalder og hørte ikke på meg. Så kanskje utover kirkegården vi kaller skrivebordet, og skjønte at det ikke nytter å lytte til mamma dersom man vil ut i verden. Og den ville ut nå!
Derfor stilte den seg bredbent, med hendene i siden og sa på dramatisk vis “jeg driter vel i åssen de nettsidene dine ser ut! Skal det liksom gå utover meg at du er så treig?”
Til slutt måtte jeg bare gi meg og slang et halvhjertet “ikke si jeg ikke advarte deg!” fortvilet etter den.
Det tror jeg imidlertid ikke den hørte, for da var den allerede kommet langt utover den Vide Verdens Weben.
Første gang publisert høsten 2020.
Comentarios